Den Norske Zinkhvidtfabrik

I denne omstillingsprosessen ble sinkhvitt — pigment basert på sinkoksid — et sentralt produkt. Sinkhvitt har mindre giftighet og bedre stabilitet enn blyhvitt, og ble derfor etterspurt av farge- og papirindustrien i Norge. I 1913 overtok Marius Gjersøe fabrikken for egen regning og utvidet fabrikken på Bryn i årene 1914 – 1915 med et større moderne anlegg for produksjon av sinkhvitt. Han la ned produksjonen av blyhvitt og bygget en egen tønnefabrikk. Tønner ble brukt til emballasje for frakt av sinkhvitt. Fabrikkanlegget dekte hele 3000 m2. I 1924 skiftet selskapet navn til: Den Norske Zinkhvittfabrik. 

Utover på 1900-tallet opplevde fabrikken en gullalder. Den Norske Zinkhvidtfabrik ble hovedleverandør av sinkoksid til både store malingfabrikker (som Alf Bjercke, Jotun og andre regionalt etablerte fargehandlere) og direkte til landets malermestre. Da grunnleggeren Marius Gjersøe gikk bort i 1934, overtok sønnen Ivar Gjersøe (1904–1975) ledelsen av bedriften og førte den videre gjennom krevende krigs- og gjenreisningsår. I 1934 oppstod også en direkte lokal konkurrent i nabolaget da grosserer og kjemiutdannede Carl Bøyesen etablerte A/S Norske Zinkprodukter på Bryn. Selv om de to bedriftene var helt uavhengige og konkurrerte om de samme kundene, understreket denne etableringen Bryn sin posisjon som Norges absolutte tyngdepunkt for fremstilling av sinkpigmenter. Gjersøes fabrikk forble likevel den største og mest veletablerte aktøren.

Etter mektig vekst i etterkrigstiden begynte rammebetingelsene for den innenlandske sinkhvittproduksjonen å endre seg drastisk fra slutten av 1950-tallet. Titandioksid utkonkurrerer sinkhvitt gjennom etableringen av Kronos Titan i Fredrikstad. Titandioksid hadde betydelig høyere dekkevne og egnet seg langt bedre i de nye, vannbaserte latex- og akrylmalingene som overtok forbrukermarkedet. Handelsliberalisering og stordrift ved utenlandske smelteverk gjorde importert sinkoksid billigere enn det de mindre produksjonsenhetene på Bryn klarte å levere. Høye energikostnader ved nedsmelting av sink og økende industrielt lønnsnivå i Norge presset marginene til det minimale.

Som følge av at etterspørselen etter sinkhvitt i malingindustrien falt til et lite nisjenivå, klarte ikke fabrikken lenger å opprettholde lønnsom drift. Den Norske Zinkhvidtfabrik måtte begjære konkurs på midten av 1960-tallet, og driften ble trappet gradvis ned, og den aller siste industrielle aktiviteten i Gjersøes opprinnelige fabrikklokaler opphørte omkring 1976 (omlag samtidig med at konkurrenten A/S Norske Zinkprodukter innstilte sin drift etter konkurs i 1974). Selv om produksjonen av sinkhvitt på Bryn tilhører historien, står det fysiske minnet om industripionerene fremdeles i dag. De tre staselige, røde murbygningene i Nils Hansens vei 12/14 har overlevd avviklingen. I dag er de bevart som verneverdig industriarkitektur og huser i dag moderne næringsvirksomheter og kontorer. De står som et håndfast minnesmerke over mer enn 80 års norsk malerfags- og kjemihistorie.