Laug

I Europa oppsto laugene fra 1100-tallet som sammenslutninger av håndverkere innen samme fag. De hadde som oppgave å regulere yrket: sikre kvalitet på arbeidet, hindre konkurranse utenfra, gi opplæring gjennom læretid, og ivareta håndverkernes sosiale og økonomiske interesser. 

I Norge ble de første håndverkslaugene etablert på 1500–1600-tallet, etter inspirasjon fra Tyskland og Danmark. Byer som Bergen, Trondheim og Christiania (Oslo) fikk tidlig laug for de store fagene – bakere, skreddere, smeder – og etter hvert også for mer spesialiserte yrker. 

Malerfaget fikk sitt eget laug på 1700-tallet. Malerne organiserte seg for å beskytte sitt håndverk mot ufaglært konkurranse og for å sikre at kun autoriserte mestere kunne ta opp lærlinger og drive virksomhet. Laugene hadde egne vedtekter, godkjent av kongemakten, som regulerte:

Opptak av lærlinger og svenner, samt krav til mesterprøve.
Kvalitet på maling og utførelse.
Priser og vilkår for arbeidet.
Sosiale ordninger, som støtte til medlemmer ved sykdom eller død.

Malerlaugene ble viktige for å heve statusen til malerfaget i Norge. De sørget for en viss standardisering av farger, teknikker og materialbruk, og gjorde at yrket ble mer profesjonalisert. Etter hvert som laugssystemet ble avviklet på 1800-tallet, ble malerfaget videreført i håndverks- og mestertradisjonen som vi kjenner i dag.