Den Norske Zinkhvidtfabrik

I denne omstillingsprosessen ble sinkhvitt — pigment basert på sinkoksid — et sentralt produkt. Sinkhvitt har mindre giftighet og bedre stabilitet enn blyhvitt, og ble derfor etterspurt av farge- og papirindustrien i Norge. . I 1913 overtok Marius Gjersøe fabrikken for egen regning og utvidet fabrikken på Bryn i årene 1914 – 1915 med et større moderne anlegg for produksjon av sinkhvitt. Han la ned produksjonen av blyhvitt og bygget en egen tønnefabrikk. Tønner ble brukt til emballasje for frakt av sinkhvitt. Fabrikkanlegget dekte hele 3000 m2. I 1924 skiftet selskapet navn til: Den Norske Zinkhvittfabrik. 

Da Marius Gjersøe døde i 1934, tok sønnen Ivar Marius Gjersøe (1904 – 1975), som var kjemiingeniør, over fabrikken. I mellomkrigsårene var fabrikken alene i Skandinavia om å produsere sinkhvitt. Ved 50 årsjubileet produserte fabrikken hele 3000 tonn sinkhvitt årlig. Nok til å dekke ¾ av det norske markedet. Men utover mot 1950 økte konkurransen fra utenlandske leverandører, og bedriften slet etter hvert svært tungt. På 1950-tallet overtok Carl Christian Bøyesen (1917 – 1999) som disponent, men han var egentlig musiker og tekstforfatter, og fabrikkvirksomhet var ikke hans store interesse.  I et forsøk på å overleve lanserte man en egen merkevare kalt, Gromolitt, oppkalt etter mannen som eide resepten, Gromholt. OBOS var en av kundene som benyttet Gromolitt, blant annet på Lambertseter og Tveita. Det kunne likevel ikke forhindre at fabrikken gikk konkurs på midten av 1960-tallet og ble lagt ned. De tre fabrikkbygningene er fortsatt bevarte i dag og benyttes av andre virksomheter.